Studentregattaen Elvebyen Drammen

Foto: Nils J. Maudal, dt.no

I helga var det duket for tidenes første studentregatta på Drammenselva. To jentelag og tre guttelag stilte til start for å ro 6000 meter nedover elva. Målgang var ved Ypsilonbroa i Drammen sentrum, hvor en fin mengde med publikummere hadde møtt opp tross regnværet. I målområdet var det visstnok underholdning gjennom hele løpet, og speaker kunne holde publikum oppdatert om hvordan det gikk med båtene lenger opp i elva. Planen er at dette arrangementet skal bli Norges svar på The Boat Race. Etter et vel gjennomført arrangement i år, ser det ut til at dette blir tradisjon som kan trekke mye roere og publikum i årene som kommer. All ære til arrangementkomiteen.

Her er løpet slik jeg opplevde det:

Etter en litt klabbete start, hvor vi lå alt for nær NTNUI-gutta og måtte slippe de foran oss, la vi oss raskt foran jusjentene fra Bergen og BI Drammen-gutta. Sara (coxen vår) var super motivator gjennom alle 6000 metrene og fikk oss til å holde trykket og energien oppe når det buttet i mot. Vi kjempet oss gjennom meterhøye bølger etter cabincruiserene som ikke klarte å høre etter følgebåtens oppfordringer om å holde seg unna konkurransebåtene. Etter 2000 meter slet jeg med motivasjonen. Det var tungt å ro, og det var langt igjen.

Tanker som dukker opp er typisk:

"Hvorfor gjør jeg dette mot meg selv?"

"Dette gjør bare vondt"

"Kanskje jeg skal høre om vi kan sette ned tempoet litt?..."

"Dette gjør jeg aldri igjen!"

Men å gi seg er aldri noe alternativ, og roping fra cox-setet og sju andre jenter som jobber like hardt hjelper på motivasjonen. En annen ting som hjalp på motivasjonen var å høre coxen på guttebåten til BI Oslo rope, en eller annen plass ikke så veldig mye lenger ned i elva. Vi tok innpå de, tak for tak, og halvveis i regattaen passerte vi de også. Akkurat da var det ikke så viktig å kjenne etter hvor sliten jeg var. Da var det bare å gi på så vi holdt de bak oss. Etter et stykke hadde vi klart å få en fin avstand til BI-guttene. Da var det tungt å holde trykket oppe. Eneste tanke i hodet var at "nå må vi da nærme oss den der Ypsilon-brua snart??".

Da vi hørte speakeren nede ved målområdet hentet vi frem de siste kreftene og rodde pent i mål, ett og et halvt minutt bak NTNUI-gutta. Da var det verdt det, alt slitet. Smerten og demotiverte tanker underveis i det par-og-tyve minutter lange løpet var glemt, og jeg tenkte at "jeg håper ikke dette blir min siste regatta!"

For å lage litt ekstra show for publikum rodde alle båtene ned til bybroa og tok en spurt opp mot målområdet. Nok en gang vant NTNUI-gutta overlegent, og vi jentene seilte inn til en fin andreplass her og. Hadde trodd at BI-gutta skulle slå oss på spurten, men også her klarte vi å bruke kreftene våre klokt så vi fikk bedre fart på båten enn dem.

Det var muligens litt flaut for gutta å bli slått av oss jentene, men de gjorde ikke mye ut av det. Medaljer ble delt ut, og en sliten Linda fikk hilst på Janne som hadde vært så søt å møte opp for å heie på oss. Så måtte vi sette i gang å rigge ned båten vi hadde lånt av Christiania roklub, før vi kunne begynne feiringa.

Det ble vors med hvitvin i garderoben, før vi feiret til de sene nattetimer med bankett og afterparty.

Norges roforbund om regattaen

Bildeserie fra Drammens Tidende