Linda gjør ting hun ikke kan: Halvmaraton - check

(Bildet er stjålet fra svettebande.com)

Det som virket som en god idé i februar, føltes ikke lenger som en veldig god idé når dagen nærmet seg. I februar er det ganske lenge til september, og det er lett å være overmodig. Ambisjonene var høye, og det ble investert i nye løpesko. Sommeren startet friskt med Tordenskioldløpet i mai. Første steg til Halvmaraton var unnagjort. Fortsatt var det lenge til september. Det var nok av tid til å legge mange kilometer bak seg i de nye joggeskoene.

Plutselig var det september. Hvor ble sommeren av? Det hemmelige målet jeg satte meg i februar om å fullføre halvmaraton på under to timer var bare å glemme. Sommeren hadde bydd lite kondisjonstrening og trøblete knær truet med å sette en stopper for deltakelsen.

Jeg var sikker på å måtte bryte løpet, men stilte til start for å se hvor langt jeg kunne komme før kneet takket for seg. Hvert kilometerskilt var en seier å passere, og hver vannstasjon jeg nådde gav motivasjon og håp om å fullføre.

Her løper jeg sliten, men meget fornøyd inn i målområdet etter 21 lange kilometre i Oslos gater. (Hvilket forøvrig er dobbelt så langt som jeg noen sinne har jogget i ett strekk)